Først på 90-tallet begynte slacker-stilen å ta form. Det å være reservert og «aloof» var noe grunge-sjangeren og kanskje spesielt Nirvanas frontfigur Kurt Cobain var kjent for, og mange ønsket å presentere et lignende image. 80-tallets stil hadde sakte ebbet ut, blomsterkostymene ble byttet med flanell. Lydbildet endret seg også drastisk, lystige synth-toner ble byttet ut med slørete og forvrengt gitarlyd. Jappetiden var over og «sell-out» stilen ble forsømt.

Den kule og mer laidback stilen som Kurt Cobain representerte, ble omgjort til en slags idolisering av slacker-stilen. Det at Cobain brått døde, førte på ingen måte at stilen hans ble begravd sammen med ham – snarere tvert imot. Stilen var paradoksal på mange måter. Den var alternativ og utenfor, men likevel sosialt akseptert. Den var doven, samtidig som den aktivt viste fram den kule estetikken som definerte den.

Kult og alternativt

Slacking ble en livsstil, en overfladisk dyd blant unge voksne. Å være reservert og noe likegyldig, ble sett på som kult. Slacker-viben var å finne innen grupper som spilte pop, rock, grunge, punk, folk, hip-hop, folk, etc. Selv om lydbildet varierte var de samme vanene å finne hos «slackerne». Her var det latskap, stoffbruk og uforpliktende dating.

Det var særlig på 90-tallet at bevegelsen hadde sin storhetstid, men som med så mye annet viste det seg å være en passerende trend. Dette betydde likevel ikke at eventyret var slutt. Rundt 2010 kom slacker-stilen tilbake igjen, i en nyere utgave. Se bare på suksessen til artister som Kurt Vile og Mac DeMarco.

Det er ikke nødvendigvis den gode gamle grungen som inspirerer dagens artister, i dag er det like vanlig å høre R&B à la Frank Ocean og Drake i låtene. Den nye stilen benytter seg av fremtredende tekst og vokal og et silkeaktig instrumentalt bakteppe. Hør bare på Homeskakes album «Fresh Air» og Connan Mockasins «Feelin’ Lovely».